Gjennom ca. to år med COVID har vi navigert ved hjelp av tall. Tall for innlagte, tall for intensivplasser og tall for R. Myndigheten har forsøkt å balansere kapasitet og etterspørsel i helsevesenet, og til det har de benyttet modeller av verden som i så stor grad som mulig har vært matet med sanntidsdata. Det siste har vært vanskelig å oppnå og R-tallet har derfor reflektert virkeligheten for en uke eller to siden.
Vi pleier å si at det er «data» det handler om i vår omgang med IKT, men det ville være vel så riktig å si at mye handler om matematikk. Uten matematiske modeller er datamaskinen til liten nytte. Det er ikke uten grunn at det heter «Computer» og «Norsk Regnesentral».
I romjulen leste jeg noen artikler om AGC – Apollo Guidance Computer, som var sentral i reisen til månen. For en som har utdanning innen hardware er det morsom lesning!
AGC ble bygget i ulike versjoner sent på 60-tallet, og var den første som tok i bruk de nye integrerte kretsene i noe omfang. Det var snakk om 3-input NOR-gates basert på resistor-transistor-logikk, 4000 slike. Like imponerende var implementasjonen av ROM, som bestod av magnetiske kjerner og tynn, lakkisolert kobbertråd – Core Rope Memory. Hvis en tråd gikk gjennom en kjerne ble det lest en 1, hvis den gikk utenom ble det lest en 0. En smart vri gjorde at hver kjerne representerte 192 ulike enkeltbits. Hele minnet ble vevd – av veversker. Endringer var tidkrevende! AGC var en «embedded computer». Den mottok data direkte fra akselerometre, og kunne starte og stoppe rakettmotorer. Den kunne beregne (det igjen!) romfartøyets posisjon ut fra peiling av visse stjerner, og den kunne beregne brenntider for å ta fartøyet inn i bane rundt månen, og siden ned på månens overflate. Kunnskapen den benyttet var «hardwired», både bokstavelig og konseptuelt, i dens ROM. Utenfor denne spesifikke konteksten var AGC fullstendig ubrukelig. Astronautene var avhengige av AGCs styring og beregninger for å lande på et forhåndsbestemt område, men de valgte alltid å styre manuelt i den siste fasen – de var piloter, tross alt!
Det er likheter mellom FHIs modeller og AGC. I en viss forstand er de begge «embedded». FHIs modeller er spesifikt utviklet for formålet – de henter signaler, data, fra omverdenen og benytter disse til å kalkulere et sett resultater. Resultatene blir gjenstand for menneskelig tolkning før de omsettes i aksjoner i den virkelige verden. Ikke som stråler av rakett-eksos, men begrensninger i vår menneskelige omgang. Etter en viss forsinkelse måles data på ny og mates inn modellen. Slik fortsetter det og til slutt lander vi forhåpentligvis på «månen». Under pandemien har målet vært å treffe et punkt mellom pest og kolera som det er vanskelig å kalibrere, og som er gjenstand for mye diskusjon. På den ene siden et nedstengt samfunn uten Covid-sykdom og med en rekke negative konsekvenser for store deler av samfunnet. På den andre siden et åpent samfunn med fulle sykehus og stor overdødelighet.
En ytterligere parallell mellom da og nå er at datamaskinen, computeren, settes til å løse en spesifikk del av en stor og kompleks oppgave der mennesket spiller hovedrollen. De vanskelige beslutningene er det vi som må ta og det er vi mennesker som lever med konsekvensene.